Bloggen er nå litt utdatert men jeg skal gjøre mitt beste for å gi en langtrekelig oppdatering med et og anna fint bilde:)
Vi hadde som sagt flytta ut til felt 1 (nivo) i Chironico. Det vil si Hannah, Caro, Karl, Lisen, store og lille Erik og meg selv. Det nå offisielle paret Torstein og Therese hadde flytta inn på et overfylt 1001 bloc.
Vi hadde egentli bare sett Torstein og Therese på kvelden den siste tia og nå så vi ikke noe til de i det hele tatt.
Lisen hadde heldigvis en leiebil så vi fikk akkurat med folket og utstyret opp til Chironico dagen før.
Nå måtte desverre Lisen hjem og tidlig om morgenen kjørte hun avgårde for å rekke flyet.
Uten bagasje fikk vi akkuratt hele gjengen + alle padsa inn i kassa og puttra opp bakkene til Chironico for nok en dag på Centrale.
Karl kom nært, men dabba borti en stein på siste flyttet og hoppa av. Jeg ble med å prøvde litt, men hadde ikke helt dagen og gav fort opp.
Jeg gikk så ned bakkene for noen forsøk på Tricky (8A). Jeg knota fortsatt litt i starten, men gikk bulder`n i 2 deler. Jeg klarte fortsatt ikke rote meg til å linke, ble sliten i magen og gav opp for dagen. Progresjon fra forrige gang, et par økter til så kanskje:)
Det begynte nå å skumre så jeg labba tilbake opp og møtte de andre. Vi fikk igjen stappa alt og alle inn i kassa og rulla tilbake ned til «leir`n». Vel framme dro jeg ut agreggatet og lampene for en nightsession mens resten av gjengen laga mat og flytta sakene sine opp til bulder`n vi skulle på.
Prosjektet var en sjeldent repetert bulder kalt The loneliness of a long distance runner som egentlig er mer en rute enn en bulder.
"Erik tester starten på Loneliness"
Med agraggatet på plass, 3x 500W lamper og en del skjøteledning fikk jeg lyst opp hele linja opp til topp kanten høyt der oppe.
Vi var egentlig alle ganske slitne men med en værmelding på 2-3 regnværsdager var det bare å støte på. Hannah og store Erik var raskest i gang og linka raskt seksjonene. Jeg hadde knapt kommet i gang før Hannah var i gang med linkeforsøk fra bunn. Landinga er ikke mye å skryte av, og selv om lengre seksjoner går på gode tak er det mulig å falle av. Vi hadde heldigvis en del pads, og mange spottere. I mellom å flytte pads og ta bilder ble jeg fort for kald til å buldre. Like greit egentlig da jeg ikke hadde så mye mer å gi og huden var sår.
"Caro tester midt seksjonen"
Hannah falt en gang fra bunn da begge beina poppa ca midtveis og gikk helt til topps i neste. På topp kanten kom desverre en ny problemstilling. Det var bekmørkt og umulig å se om det var tak der eller ikke. Topp kanten var for høyt oppe til at lyskasterne kunne lyse over på svaet og Hannah hadde ikke hadde med seg lykt. Hun kjente rundt i blinde etter tak, men fant ingen. Fortsatt gira på å toppe ut ble hun stående en stund mens vi prøvde å sende lille Erik rundt med en lykt. Han ble desverre stoppa av det lange svaet over og kom ikke fram.
Uten mulighet til å få lys opp klarte vi å overbevise henne om å klatre ned igjen da et fall ville vært seriøst til dødelig. Å klatre ned skulle heller ikke vise seg så enkelt, men etter en stund kom hun seg heldigvis trygt ned på bakken igjen. Oppe på topp kanten står man no hands på et lite sva og skal egentlig vippe seg over på noen jugs så er man oppe. Da bulder`n for lengst egentlig er over godkjenner vi denne «Gullinga» av bulder`n som en bestigning da utoppinga bare er en farlig formalitet som ikke har noen som helst innvirkning på vanskelighetsgraden.
Erik kom og ganske nær og falt av etter ca 10 meter rett før jugsa og hvilen før det siste cruxet.
"Hannah går the loneliness of a long distance runner 7B+/7C"
Jeg sov godt i kassa og etter alle de dyre reperasjonene var mer gira på å bli boende ute. Jeg snylta meg likevel til å henge inne på hotel rommet, men etter et par dager med regn føltes det mer og mer som et fengsel.
Hannah hadde bursdag og utslitte av å henge på rommet stakk vi ut på resturant og spiste oste fondue. Stephen, Torstein og Therese tok seg og en tur innom, og om enn for et aldri så kort øyeblikk var vi igjen samla hele gjengen:)
Torstein og Therese hadde flytta ut av 1001 bloc og inn med Stephen i Ludiano der han og resten av bergenser gjengen tidligere hadde leid.
Dagen etter var det igjen tørt og jeg var tidlig ute å sjekka et par bulder på jakt etter det nye store prosjektet.
Noen dager tidligere hadde det slovenske teamet gått en 8A kalt Confession of a crap artist og lagt ut et bilde på 8a.nu. Bilde så kult ut og da jeg tidligere hadde fått denne anbefalt var jeg gira på å sjekke den ut. Bulder`n skuffa ikke og letinga var over.
"Confession of a Crap Artist 8A"Jeg kjørte så ned å henta resten av gjengen og padsa, tok med meg Hannah og gikk rett på bulder`n. Den er ganske høy men med en relativt fin flat landing fra toppen. Da vi bare var 2 med litt begrensa mengde pads hang vi opp tauet, pussa taka og testa flytta. Etter å ha funnet beta ble det raskt klart at den linja som sto oppført i føreren og som det slovenske teamet hadde gått ikke var mer en 7B+/7C.
8A starten var lavt nede til venste og la til en egen bulder inn i «stå starten» som i seg selv var en stiv 7B+. Om 7B+ rett inn i en 7B+/7C uten noen form for hvile er 8A eller hardere skal jeg ikke utale meg for mye om, men at dette var hardere en The Arete whit a Pocket (8A) var det ikke tvil om. Det kommer vel til slutt ned til hva beta man bruker. Nalle satte bulder`n i 8A+ når han gikk den i fjor, men etter å ha sett hva beta han brukte er det heller ikke rart (han klarte å ikke se et av de største taka og gikk mer rett opp på noen små dritt greier).
På the Arete brukte Hannah og jeg så forskjellig beta at det nesten ble som to forskjellige bulder, her derimot gjorde vi tilnærma det samme, om en med noen små forskjeller.
Vi gikk begge alle flytta og linka «stå start» bulder`n på tau før huden ble for sår til at det var vits i å prøve å linke fra bunn. En god start:)
"Erik går start cruxet på Lackerli crack sitdown 7B+"
Erik var godt i gang på nabo bulder`n Lackerli crack sit (7B+) og hadde allerede gått start cruxet opp i stå starten (7A). Resten av gjengen kom og ned og vi flytta alle pads over på denne. Hannah var ferdig for dagen men Karl, Erik, Caro og jeg fikk jokka oss opp 7A starten som viste seg å være et festlig uttoppings problem.
"Jeg bakser på crux mantelen"
"Caro bakser på crux mantelen"Det var ikke lenge igjen med dagslys, men Erik var gira på en 7B kalt Tomahawk ikke langt unna. Han hadde prøvd denne en tidligere tur og vi ble med bort for å se hva det var.
Jeg hadde ikke tenkt å prøve så jeg la igjen skoa i kassa. Dette angra jeg med en gang vi kom til bulder`n og endte opp med å låne sko av Karl og henge meg på.
Karl gikk den først med en funky knejokkebeta. Jeg kom nær på flashen, men poppa av og brukte mange forsøk på å komme like langt. Erik baksa seg så opp og med dagens siste krefter kava jeg meg opp i forsøket etter.
"Erik går Tomahawk 7B"
Nok en gang var værmeldinga dyster for neste dag så vi tok en tur innom Doctor med Dent (7B) med agreggatet og lyskasterne og brukte opp de siste kreftene til Erik og Karl.
"Karl går Doctor med Dent 7B"
Nok en gang skulle værmeldinga stemme og jeg våkna opp til liten snøstorm i kassa. Litt sært da det hadde vært 20 grader bare noen dager før. Nok en dag inne på hotelrommet...
"Møkkavær!"
Både Hannah og jeg var gira på å få testa litt mer på Bridge over trubble waters (7C+/8A) som Therese og Kiffen hadde gått litt tidligere. Resten av gjengen var og gira på en tur til på elvefeltet og hang seg på.
Jeg hadde desverre ikke dagen og sleit allerede på oppvarminga da jeg virkelig måtte jobbe for å komme meg opp en soft 7A Hannah cruise flasha. Det gikk heller ikke bedre på Bridge selv om det av en eller anna merkelig grunn føltes bedre en på 7A`n. Hannah fikk til de første flytta med sleit med et langt flytt inn i den lette stå starten.
"Hannah går nesten det lange flyttet på Bridge"
Karl og lille Erik hadde en god dag og gikk begge både Powerstrips (7C) og Pet Therapie (7B+). Lille Erik hadde gått sin første bulder ute med Made in Norway (7B) en uke tidligere og kunne nå være fornøyd med en velykka tur.
" Karl går Powerstrips 7C"Dagen etter var det påskeaften og planen var å gå tilbake på Confession. Vi våkna desverre til nok en dag med drittvær og bulder`n var gjennomvåt før vi kom fram med padsa:( Enda mere chilling på hotellrommet... Dagen etter var kjipesøndag og vi våkna opp til en fortsettelse av snøværet fra dagen før og enda en dag på hotellrommet.
"Mystiske væromslag"
På kvelden klarna det heldigvis opp og dagen etter var det nok en gang tørt og fint på steinen. Gira som små barn løp Hannah og jeg rett ned til Confession. Etter å ha gått alle flytta sist hadde jeg håpa på flere gode linke forsøk, men ble raskt shut down på heelhooken i starten. Sko falt bokstavlig talt av foten og uansett hva jeg prøvde ville den ikke sitte. Jeg måtte så gå over til ny beta og brukte dagen på å finne denne. Jeg hadde i tillegg uflaks og falt av førsteflyttet og landa med foten i et skarpt hull og fikk noen blodige kutt på baksia av venstrefoten...
Hannah sleit og med start buldret men gikk topp bulder`n lett. Vi bestemte oss for å spare litt hud og heller komme tilbake dagen etter for å prøve å linke da.
"Et av de få bildene av meg på Confession"
"Hannah på flyttet jeg falt av dagen etter"
Å gå 2 dager på rad på samme bulder kan jeg sjelden huske å ha hatt noen særlig gode erfaringer med, men denne gangen skulle det virkelig gå ille.
Det var varmt, vindstille og forholda var dårlige. Torstein, Therese og Stephen kom innom og resten av gjengen var rundt om i området.
Jeg hadde tidligere falt av helt på toppen og slått kneet opp i haka og funnet ut at man måtte dobbelpade for den siste delen. Hannah skulle tunne toppen enda en gang og jeg sto å spotta. Hun cruisa som vanlig opp uten problemer.
Frustrert over å gli av taka i starten valgte jeg og å ta et støt på den siste delen. For å unngå å flytte pads var det en stein vi lot være upada. Det var kun 1 flytt du kunne falle dit og det hadde vi aldri falt på. I tillegg sto vi alltid på steinen å spotta der.
Nå var Hannah på toppen av bulder`n, men Therese sto på den ene upada steinen. Therese hadde nettopp kommet og hadde ikke vært der tidligere når vi jobba på bulder`n. Hun så likevel faren i det jeg gikk på og sto å vurderte om hun skulle dra inn en pad eller ikke. Hun bestemte seg til slutt for å ikke flytte padsa men spotte.Det var fortsatt varmt og sleipt og i det jeg kryssa inn i den gode skuldra poppa høyre og jeg fløy bakover og landa med høyre hæl rett på den skarpe kanten på den ene upada steinen. Jeg kjente såvidt Thereses hender oppe ved skuldra, hun var vist bekymra for at jeg skulle falle på ryggen, noe det egentlig var liten fare for, men da hun nettopp hadde kommet var det vanskelig for henne å vite det.
Jeg skal ikke legge noen skyld på Therese da jeg ikke hadde sagt noe om hvordan jeg eventuelt ville falle eller at jeg ville at hun skulle prøve å dytte meg inn på padsa vekk fra steinen framfor å fokusere på at jeg landa på beina. Jeg burde og heller ha lagt en pad der og bedt henne om å flytte den etter jeg hadde pasert det kritiske punktet.
Desverre var ulykken nå et faktum, jeg kjente med en gang jeg landa at jeg brakk noe. Jeg la meg ned og tok av klatreskoa og kunne se hvordan hæl`n nå så deformert og 2 delt ut.
Etter å ha brekt arma 2 ganger før var jeg fult klar over hva som nå venta. Det tar et par minutter fra man skader seg til man kjenner den fulle smerten. Dvs et par minutter til å tenke klart og prøve å få gjort så mye som mulig. Isposer hadde vi ikke så en våt t-sjorte surra rundt foten fikk holde, få foten høyere en resten av kroppen og legge seg behagelig var heldigvis noe lettere da vi hadde en go del pads.
Jeg hylte ikke eller ga noen anna form for indikasjon på at noe var galt, men resten av gjengen var heldigvis ganske nær og tok ikke lang tid å samle.
Vi var egentlig ganske dårlig forberedt på en ulykke og måtte nå bruke tid på å få tak i nr til sveitsisk ambulanse. Jeg hadde nr til 1001 bloc så jeg ringte like greit dit og spurte. Vi fikk så nummeret og møtte en ny utfordring i manglende engelsk kunnskaper hos de på andre enden.
Etter noen minutter fikk vi endelig en som snakka engelsk, men det skulle fortsatt ta gode 15 min på telefon før de endelig skjønte hvor vi var.
Jeg prøvde å forklare at det kun var hælen som var skada, men de kom likevel med både ambulanse og helikopter og hadde av alle ting med seg en hjertestarter!
Jeg hadde fått hjelp av Karl og Erik til å komme meg tilbake opp fra bulder`n til veien. Vi hadde knapt kommet opp før politi og sykepleiere var rundt meg. De snakka som vanlig dårlig engelsk og brukte lang tid på å koble på intavenøse greier i arma. Politiet ville se klatreskoa og forhørte Therese. Jeg ble så festa på en båre og bært de siste 100 metra ned til ambulansen. Her ble jeg lempa over i en ny seng og dytta inn. Hannah ble med mens de andre rydda sammen og fortsatte buldreøkta.
På kjøreturen til sykehuset prøvde sykepleierne å kommunisere med meg på italiensk. Dette funka ganske dårlig, men alle har tydeligvis en iPhone for tia. Den ene sykepleier`n tok fram sin og fant fram et oversettelses program. Vi kommuniserte så ved å skrive på denne til vi var framme ved sykehuset.
Her ble jeg bragt inn på akutten hvor jeg ble liggende i et lite avlukk mens de så nærmere på foten og absolutt skulle hilse på. Etter en liten evighet (sikkert bare 1 time eller no) kom jeg inn til røntgen. Her konstanterte de at hælen var delt i 2, men da de var bekymret for at bein og blod lengre inn i foten og skulle være skadet fikk jeg en enda mer fancy mra scan.
"Bruddet sett på MRA scannen"
Jeg ble så flyttet til et rom med utsikt for et lengre opphold. Jeg fikk ikke lov til å spise etter klokka 10 da jeg skulle opereres neste dag. Klokka var nå nesten blitt 9 og jeg kunne kjenne sulten gnage. Jeg hadde typisk nok aldri kommet så langt som til lunsj, enda bra jeg hadde en god frokost...
Heldigvis kom Stephen kjørende inn med Caro, Karl, Erik og Erik og pizza:) Appetiten var desverre ikke helt der da jeg hadde fått alt mulig rart av smertestillende, men jeg fikk likevel metta noe av sulten. Karl og lille Erik skulle hjem neste morgen mens store Erik hadde et par dager til.
De hadde alle flytta inn i 3 manns leiligheten til Torstein, Therese og Stephen, noe som tydeligvis var ganske trangt, men med soveplass til Karl og Erik i kassa gikk det vist akuratt.
Hannah ble med de andre tilbake og jeg ble liggende alene igjen på sykehuset.
På tross av diverse intavenøs smertestillende og voltaren var foten litt for vond til å sove med. De andre hadde heldigvis tatt med pc`n min inn og jeg rigga meg til for et starwars maratton.
Noe lei starwars og smertene i foten fikk jeg til slutt påfyll av litt kraftigere smertestillende i 4 tia og fikk et par timers søvn.
Til min irritasjon skulle jeg bli vekt til «frokost» like før klokka 7 bare for å få en kopp te og en liten kjeks da jeg ikke fikk lov til å spise.
Legene kom inn like etterpå og skulle igjen hilse på alle som en. De la så merke til at jeg hadde spist den ene kjeksen og måtte utsette operasjonen til litt lengre utpå formiddagen...
Jeg var heller ikke prioritert for operasjon om det kom inn noen med en mer akutt skade, men jeg hadde endelig litt flaks og ble i 2 tia henta ned til operasjons salen.
Jeg har aldri før blitt operert og i tilegg i utlandet var noe psykende. Man føler seg alene på en annen måte når alle rundt deg snakker et fremmed språk du ikke forstår. Heldigvis snakket legene engelsk og forklare fint hva som skulle gjøres.
De kom med noen store sprøyter og gav meg bedøvelse i låret og i sentralnervesystemet i ryggen. Jeg kunne så være våken under operasjonen vis jeg ville, men da jeg knapt hadde sovet natta før tok det ikke lang tid før jeg sovnet av nå som jeg ikke lenger hadde følelse i foten.
Jeg våknet av at jeg ble trillet tilbake på rommet med en ny følelse i kroppen. Bedøvelsen fungerte i praksis slik at jeg ikke kunne føle noe under brystet. Jeg var midlertidig lam!
Jeg må si jeg er veldig glad det bare var midlertidig, men selv med viten om at det ville gå over om noen timer var det vanvittig ekkelt.
De hadde i tilegg satt inn et rør med noe bedøvelse rett i nerven i låret som skulle ta over når lamelsen gikk over og smertene kom tilbake.
Utpå kvelden kom smertene tilbake, men da viste det seg å være noe feil med røret til bedøvelsen...
Å sette i et nytt rør var en liten operasjon i seg selv og måtte vente til neste dag. Som en midlertidig løsning fikk jeg i stedet koblet på en større dose morfin med en liten knapp jeg kunne trykke på hvert 10 minutt for å dope meg selv ned.
Selv om jeg var klar over det da jeg falt ned hadde det nå virkelig begynt å synke inn at resten av turen var ødelagt. Jeg kunne ikke belaste foten på 2 måneder, noe som tilsvarte den resterende delen av turen etter den orginale planen.
Ensom og demotivert så jeg fram til at de andre skulle bli ferdig med dagens buldring og komme på besøk.
Hannah hadde lovet at hun skulle komme, men da hun desverre ikke har lappen var hun avhengig av at Torstein eller Therese skulle kjøre henne inn. De var desverre for slitne til å kjøre så jeg måtte klare meg selv.
Med viten om at ingen ville komme følte jeg meg enda mer ensom og forlatt, men som trøst hadde jeg da heldigvis den lille knappen og morfinen...
Utpå kvelden ble det i tillegg lagt inn en ny kar på rommet. Han hadde vært i en trafikk ulykke og ble kontrolert av sykepleierne hver halvtime hele natta. Like greit, ikke som jeg fikk sove uansett...
Etter å ha trykket mye på knappen en periode klarte jeg igjen å få litt søvn i 5 tia en gang bare for å bli vekt til frokost klokka 7 av noen overstressa sykepleiere.
Jeg var koblet til en masse rør og ledninger og hadde tidligere innsett at jeg ikke fikk av meg den kjipe lille pasientkjortelen. Da disse sykepleierne som vanlig ikke forsto et ord av hva jeg sa skulle de likevel prøve. Etter mye fram og tilbake og vild fekting fram og tilbake begynte jeg å bli svimmel og kvalm. Masse styr bare for å servere litt forkost...
Til slutt klarte jeg ikke mer av all vimsinga fram og tilbake og måtte spy. Da jeg var liten og ble kvalm hadde vi alltid en stor bøtte og spy i, men her hadde de noen små papp fat! Det gikk jo selvfølgelig ikke bra og frustrasjonen min ble ikke mindre da spyet rant over kanten på fatet og ned på gulvet.
De kom da fort til og vasket og ryddet bort og jeg kunne endelig slappe av med frokosten. Det er merkelig hvordan man kan føle seg utsulta men likevel ikke klare få i seg mat. Morfinen gjorde meg i tillegg bare mer svimmel og kvalm når jeg prøvde bevege meg for å spise... Får la knappen være i fred en stund...
Legene kom så tilbake for å se hvordan jeg hadde det. Operasjonen hadde tydeligvis gått fint. Jeg hadde fått satt inn en 6-7mm titanbolt for å skru beinet på plass igjen. Heldig som jeg er får jeg vist beholde bolten og:)
"Post operasjon med en spliter ny titanbolt i hælen"
I stedet for gips gav de meg en funky plast støvel som så ut som en mix av en skistøvel og noe ut av terminator eller robocop. Dette for å holde foten i 30 grader vinkel så bruddet ikke skulle dras opp av akilles. Jeg må ha denne greia på døgnet rundt i minst en måned før jeg kan begynne å bevege foten litt... Hærlig, som en evigvarende afterski hvor man har rota bort den ene skoa.
Etter å ha sjekka hva som var feil med bedøvelsen til foten trilla de meg tilbake ned på operasjons salen og satte i et nytt fungerende rør. Denne formen for bedøvelse var mye bedre da det kun gikk på foten og ikke resten av kroppen. Morfin rusen forsvant sakte fra kroppen og jeg kunne igjen bevege overkroppen uten å bli svimmel og kvalm.
Jeg hadde ikke vært på do på flere dager nå og sykepleierne virka litt bekymra. De kom med det ene vannglass etter det andre, og jeg fikk i tillegg en fin liten flaske å tisse på.
Utpå dagen kom Stephen, Caro, Erik og Hannah på besøk. De henta inn en rullestol og trilla meg ut i frisk luft utforbi sykehuset.
De hadde hviledag og holdt meg med selskap store deler av dagen:)
Da jeg kom tilbake inn ble jeg raskt sendt på røntgen igjen. Jeg skulle tydeligvis ha vært der tidligere på dagen og de hadde vist lett over alt etter meg uten å finne meg..
Foten så heldigvis fortsatt fin ut og jeg kunne trilles tilbake til sengs for kvelden.
Morgenen etter kom legene som vanlig innom. Etter å ha spurt om å få dra i flere dager fikk jeg nå endelig et ja!
De gav meg et sett med krykker og jeg kunne endelig "gå" en tur på do. Etter å ha pisset liggende noen dager var det deilig å kunne stå igjen. Jeg må si jeg følte meg som en hund der jeg sto med en fot opp i lufta og prøvde å treffe skåla og holde balansen samtidig, men bedre det en å ligge:)
Stephen kjørte så innom med Hannah, Caro og Erik og plukket meg opp. Vi kjørte så «hjem» og pakka over stachet i kassa og kjørte ut på craget. Det var Eriks siste dag. Vi dro først til elvefeltet hvor Caro og Stephen jobbet en del på Powerstrips (7C) og Erik hang på en navnløs 7C+ litt lengre bak.
"Caro jobber på Powerstrips 7C"
Hannah skulle tilbake på Confession litt senere og nøyde seg med å pusse tak og varme opp.
"Retur etter oppvarming"Stephen gikk så Powerstrips med festlig hyling på det noe høye topp svaet mens folk i nærheten strømma til for å få med seg hva som skjedde.
"Stephen godt i gang med psykingen på Powerstrips 7C"
Vi dro så vidre opp til Confession hvor Hannah skulle støte. Her var det masse folk, dårlige forhold men på den lyse siden masse pads:)
Hannah hadde noen gode støt og gikk igjen topp delen lett til publikums store overaskelse (topp delen står feilaktig som 8A i føreren). Hun linka og den første delen opp til cruxet hennes inn i en skulder på del 2.
"Hannah henger nesten skulderflyttet"
Jeg har såvidt vært borti krykker tidligere da jeg falt ned på teknisk klatring og vrikka en ankel for noen år siden. Den gang hadde jeg i tillegg brukket den ene arma på ski så jeg kunne bare bruke 1 krykke. Det var derfor en relativt ny opplevelse å krykke rundt nå, og ikke minst en smertefull en.
"Krykking"
Krykker er harde greier og når man presser de opp i håndbaken en stund gjør det vondt. Jeg kom meg likevel gjennom dagen med klare ambisjoner om å kjøpe meg et par sykkelhansker med pading og noe å surre rundt håndtaka for å gjøre det mer behagelig.
Fortsettelse følger...
Wang
